Hillside,hillside.

Er jeg med nå? Er jeg virkelig her?
Virkelighetsfølelsen har ikke vært her siden begravelsen til Birgitte,eller kanskje før det. Jeg kan ikke huske sist noe føltes virkelig,og jeg har aldri drømt meg så ofte bort som nå. Det er knapt fem minutter hver dag hvor jeg ikke er borte. I dag skulle jeg møte folk,og tvangssosialisere meg,men jeg orket ikke. Eneste som holder meg oppe er at høsten er på vei. Den tiden jeg får lov til å være deprimert,sliten og lei. Det er mye skole om høsten,og det er greit. Jeg vil ingenting,egentlig. Bare ligge helt stille,og kjenne at jeg enda puster. Hvis jeg gjør det da.


Dyp tekst med meningsløst bilde,dypt nok for dere ? Kult,Kult.



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits